Beretningen om Emmaus-vandrerne tror jeg har noe å lære oss, som i disse dager vandre rundt i Innlandet. Det er fortellingen om hvordan de to disipler får følge av den oppstandne Jesus på en tur til Emmaus, uten at de egentlig forstår hvem han er. Kanskje har vi, Innlands-vandrere, i de seneste ukene også hatt Jesus gående ved vår side uten at vi helt har forstått hvem det har vært.
«Han er virkelig oppstått fra de døde» hadde kvinnene sagt da de tidlig påskemorgen banket på disiplenes lukkede dør. I tre lange dager hadde disiplene gjemt seg. De var bekymret og redde for hva fremtiden ville bringe etter at deres venn, Jesus var blitt korsfestet og gravlagt. På kort tid var hele deres liv blitt snudd på hodet.
Den siste måneden har vi i Innlandet også kjent på store endringer og omstillinger som følge av koronaviruset. Mange har frivillig eller ufrivillig måtte holde seg bak lukkede dører. Hverdagen har vært preget av usikkerhet og savnet etter sosialt felleskap og flere har vært fortvilet over hva fremtiden vil bringe.
Midt i denne krevende og annerledes tiden har mange i Innlandet fått besøk av dugnadssjeler, hverdagshelter og håpsengler som på forskjellig vis har brakt trøst og glede, og gitt hjelp med praktiske gjøremål. Det har rett og slett vært imponerende å se hvordan folk i Innlandet har stilt opp for hverandre.
I mitt arbeid som studentprest inviterer jeg ofte studentene til gående samtaler, walk and talk. I stedet for å sitte inne på kontoret går vi ute i naturen og samtaler om livets små og store utfordringer. Mange opplever at tankene og utfordringene blir satt inn i et nytt perspektiv når vi er ute og går. Stresset innvendig blir gjerne redusert, når tankene får ben å gå på.
Jeg har også satt stor pris på mine daglige gåturer i denne koronatiden og jeg har lagt merke til at jeg ikke er den eneste i Innlandet som har vært ute på stiene. Jeg har fått mange smil, varme blikk og et «Hei!» i forbifarten fra mennesker jeg ikke kjenner. Det skjer noe med oss når vi møter et annet menneskes vennlige ansikt, vi blir sett, bekreftet og mottar et håpsbudskap om at vi ikke vandre alene.
Den fransk-jødiske filosof Lévinas taler om Gud som en som går forbi og setter spor. I møte med et annet menneskes ansikt får vi se en flik av Gud. Gud viser seg gjennom de mennesker vi møter på vår vei. Gud setter sitt avtrykk gjennom våre medmenneskers varme hjerte, vennlige blikk og praktiske handlinger.
Jesus viste seg for Emmaus-vandrerne og han møter også oss, Innlands-vandrerne. Når vi minst venter det kommer Jesus og slår følge med oss også selv om vi ikke alltid forstår det eller ser dybden av det. Fortellingen om Emmaus-vandrerne minner oss om at Gud alltid er tilstede i våre liv også selv om vi ikke alltid kan se eller merke hans nærvær. Gud kommer gjerne i det stille som en medvandrer på vår livsvei. I lysglimt i åpenbarer han seg i våre hverdagslige handlinger, i måltidsfelleskap og i ansiktet til den fremmede jeg møter på min vei.
Så la oss som Innlands-vandrere gå ut i påskelandskapet å lete etter Guds spor i naturen, hans avtrykk i våre medmenneskers handlinger og ansikt. Og la oss følge kvinnenes eksempel med å dele oppstandelseshåpet og gi livsglede til de mennesker vi møter på vår vei.
Fortsatt gledelig påske!